1990 tallet – et svært godt tiår for damene på EIK

Nylig publiserte vi en artikkel om det første tiåret med fotball på jente – og damesiden i EIK Tønsberg, nemlig 1980 tallet. I denne artikkelen presenterer vi det andre tiåret, 1990 tallet. På sett og vis ”vårt eget”. Vi vil sterkt anbefale å lese den første artikkelen før man går løs på teksten som her følger.

De sportslige utfordringene var helt andre og langt større da man i 1990 skulle spille i den da firedelte 1. divisjon. Man hadde etablert seg som den klart beste klubb på damesiden i Vestfold. Klubber som Runar og lokalt Nøtterøy, Flint og Teie hadde vært sterke på 1980 tallet, men var nå ettertrykkelig plassert på sidelinjen.

Fra Sandefjord og GØIF kom ”supertalentet” 16 åringen Ingvild Jakobsen som ikke var snauere enn at hun ble den første EIKjente med offisiell landskamp da hun spilte J16 kamp dette året. Trener var nå Svein Malterudbakken og han greide mesterstykket å bringe laget frem til en flott andreplass i serien, like bak Donn. I løpet av et tiår år hadde man faktisk posisjonert seg blant landets 10 – 15 beste klubber på damesiden.

Malterudbakken fortsatte som trener også i 1991. Nå var det den ”ekte” EIKjenta 16 åringen Charlotte Solvang som fikk J16 landskamp. Denne sesongen ble langt tyngre og det ble en åttende plass blant ti lag i serien.  I NM rystet man allikevel selveste Sprint Jeløy ved å tape kun 0 – 3 i en klassiker av en 2. runde NM kamp på Tønsberg Gressbane. Det hører med til historien at Sprint i 1991 ble nr to i toppserien bak Asker.

Etter 1991 sesongen ønsket Malterudbakken å trekke seg tilbake, men erstatteren var også en dyktig trener med svært relevant bakgrunn. Jan Dybvik kom vinteren 1991/1992 som innflytter til Tønsberg. Han hadde i 1990 vært med på å trene Spjelkavik opp i toppserien. Dybvik var full av pågangsmot og hadde stor interesse for å jobbe med jenter og damer.

Det ble en åtendeplass i 1992 og en niendeplass blant 12 lag i 1993. Dessverre betød dette på grunn av en omlegging av seriesystemet før 1994 sesongen nedrykk. For første gang på 13 år buttet det noe i mot og man opplevde sitt første nedrykk.

Optimismen var slett ikke død og det ble tatt et krafttak i 2. divisjon i 1994. Kirsti Axelsson tok på seg treneroppgaven og greide å bringe laget til en tredjeplass i 2. divisjon. På grunn av utvidelse av 1. divisjon fra fire til seks avdelinger før 1995 sesongen var man igjen raskt tilbake i ”det gode selskap”. De øvrige to lagene som rykket opp var Halsen og Nanset, begge lag fra Larvik.

For å forsøke å etablere seg i 1. divisjon ble det bestemt å organisere dameaktiviteten i en egen avdelig, ”DameAvdelingen”. Bøkene ble åpnet med en negativ EK på kr 6.000,- 1. januar 1995. Den første styreleder var Turid Danielsen. Det var ellers godt om kompetent “styrekapital”. I all beskjedenhet nevner vi foruten Danielsen, oss selv, men også en svært viktig person i den tidligere spiller Torunn Ouff Kristiansen. Sistnevnte var økonomiansvarlig. Ved utgangen av første regnskapsår hadde avdelingen en positiv egenkapital.

Kirsti Axelsson og Gunhild Hanssen Sande ble engasjert som trenere. Dessverre ble sesongen 1995 en eneste stor sportslig nedtur og et nytt nedrykk ble den triste fasit. Et viktig veiskille utgjorde det faktum at både Halsen og Nanset greide å etablere seg i divisjonen. Hegemoniet i Vestfold som man hadde tilkjempet seg i løpet av andre halvdel av 1980 tallet, var nå alt tapt til sydfylket.

Det var tungt å mobilisere for en ny sesong i 2. divisjon i 1996. Ikke minst var det vanskelig å skaffe trenere. I første halvdel av sesongen kom det ”krisehjelp” fra to studenter på lærerskolen, men laget greide ikke å henge med i toppen.

Til alt hell dukket i løpet av sommeren Jan Erik Lillesand (1957) opp. Han ønsket sterkt å la seg engasjere som trener. Lillesand var delvis oppvokst i Tønsberg og Sandefjord, men hadde vært i mange års ”utlendighet» i Nord Norge. Han var en svært godt kvalifisert trener med mange sesongers erfaring på damesiden, blant annet for Sandnessjøen. Det varte ikke lenge før resultatene kom. Dessverre ble det ”kun” en andreplass i serien selv om man ”kjørte over” opprykkslaget Liungen med 4 – 1 i høstkampen hjemme på EIK. For mange poeng var tapt på våren.

Med andreplass ble det kvalifisering mot Koll og Lørenskog. Lørenskog med blant andre Eli Landsem og Tina Svensson ble ”knust” på EIK, men et forsmedelig 2 – 1 tap på selvmål borte mot Koll gjorde at det ble nok en sesong i 2. divisjon. Det ble en tung hjemreise fra Oslo. Koll, med landslagsløper på skøyter Else Ragni Ytredal på laget, fikk kun en sesong i 1. divisjon før det ble nedrykk.

Til tross for manglende opprykk var entusiasmen større enn noen gang. ”DameAvdelingen” blomstret voldsomt vinteren 1996/1997. Økonomien var bunnsolid og den nye og svært engasjerte treneren gjorde at man trakk til seg en lang rekke unge spillere. Fra Nøtterøy kom meget gode utøvere som blant andre Heidi Tangen, Hege Thon og Connie Fjellaker. Høsten 1996 kom også keeperlegenden Guro Tveit fra Barkåker. Før jul arrangerte man en egen inneturnering på stor bane i Slagenhallen. En turnering som ble gjentatt i 1997. Det svingte for alvor rundt ”DameAvdelingen”.

Juniorlaget i 1997 spilte i interkretsserie med Telemark og det ble førsteplass ved sesongslutt. For første gang hadde EIK vunnet en interkrets juniorserie også på jentesiden. 2. divisjonslaget feide igjennom sesongen ved å avgi kun to poeng. Det ble 3 – 3 hjemme mot Søgne i årets eneste kamp hvor det ikke ble seier.

Før 1997 sesongen hadde Halsen og Nanset, som hadde spilt hver for seg i 1. divisjon i 1995 og 1996, slått seg sammen til FK Larvik. FK Larvik hadde vunnet sin avdeling i 1. divisjon i 1997, men i KM i Slagenhallen ble det seier til EIK. Kronen ble på sett og vis satt på verket som avslutning på en praktfull sesong. Det var kun ”medvind” dette året.

Laget som i jubelsesongen 1997 vant KM “five – a – side” i Slagenhallen.

I 1998 var det klart for å avfyre tredje trinn i «lillesandraketten”, etablering. Det hadde tatt et år lenger enn planlagt å rykke opp, men denne gangen skulle man for enhver pris klore seg fast i 1. divisjon. Man ville for enhver pris ikke oppleve et 1995 på ny.

1. divisjonsavdelingen i 1998 var kanskje den tøffeste som man noen gang hadde vært i og det ble en tøff affære. Det ble åttendeplass av 10 i serien, men det var allikevel all mulig grunn til å være tilfreds. Målet var nådd. Som i 1997 vant igjen FK Larvik serien, men man lyktes ikke med å rykke opp.

Sommeren 1998 var ”DameAvdelingen” teknisk arrangør av U18 EM kvalifiseringskamp for kvinner mellom Norge og Tyrkia på Tønsberg Gressbane. Et prikkefritt arrangement med påfølgende bankett med krets, forbund og ledere for de impliserte lag på Granerød Hotell i Sandefjord.

I 1999 skulle kampen for å gjenvinne hegemoniet i Vestfold ta til for fullt. Jan Erik Lillesand valgte å gå løs på sin fjerde sesong på rad og hadde store ambisjoner. Dessverre gikk det hele slett ikke etter planen. En lang rekke etablerte spillere trakk seg i løpet av vinteren 1998/1999 og sesongen ble en trøstesløs affære. Det ble kun 11 poeng og nest siste plass, mens FK Larvik igjen vant serien og klarte i sin tredje kvalifisering på rad å rykke opp til toppserien som første lag fra Vestfold. EIK hadde rykket ned for tredje gang i løpet av 1990 tallet. Det ble tyngre og tyngre for hver gang.

Som en stor julepresang noe på forskudd kom nyheten om at den gamle ærverdige ”dameklubben” med fem sesongers toppserieerfaring, Jardar fra Bærum, ønsket å trekke seg fra 1. divisjon. Ja, man skulle allikevel få spille i 1. divisjon også i 2000. Lettelsen og gleden var enorm.

Bak en lå et 1990 tall med hele syv sesonger på nest øverste nivå. Atter en gang ble det mobilisert.  Nå for å ta skrittet inn i det nye millenium.

Alle rettigheter til foto og tekst Hans Arne Westberg Gjersøe / «Montello Marketing»

PS!

Denne artikkelen bygger på en artikkel publisert  av undertegnede på http://www.origo.no i 2013. Denne var igjen basert på en tekst i EIK IFs 75 års jubileumsbok fra 2003. Denne teksten var også ført i pennen av undertegnede.

Reklamer